Thursday, September 1, 2011

UTSIKTEN KUNSTSENTER







ANNE KATRINE SENSTAD - KINESTHESIA IN KVINESDAL
Utsikten Kunstsenter
 
Oct 9th – December 11th  2011
www.utsiktenkunstsenter.no

A multi channel video installation at Utsikten Kunstsenter located in Kvinesdal in a fjord on the west coast of Norway. 
Four channel surround sound by J G Thirwell. The main exhibition will contain the works Colour Kinesthesia, Colour Synesthesia Variation I and II, 2010 and Kinesthesia for Saint Brigid, 2011 - music by J G Thirlwell. Showing in the interior project room; The Locker Plant Projections, 2011 with music by Thirlwell and The Venus Chapter, 2011 with music by St Cecilie.

Monday, August 29, 2011

Galleri Svae




Opening Reception September 17th, 2011

KINESTHESIA FOR SAINT BRIGID

Anne Katrine Senstad
Single Channel HD Video
Music composed by J G Thirlwell

September 17th - October 10th 2011

Galleri Svae
Kauffeldts plass 2 
2815 Gjøvik
Ph : + 47 61 17 30 05 

Friday, August 26, 2011

The Venus Chapter






A video work by Anne Katrine Senstad
Music by St Cecilie
In collaboration with AdrinAdrina

4 Channel Surround Sound
6.56 min
Edition of 6
© AKS 2011

Thursday, August 25, 2011

Public Art Commission - Wolfe Center for the Arts


Final installation of Mural for Lobby Public Art at Wolfe Center for the Arts, BGSU, Ohio


Eternal

Installation of Public Art Commission for the Wolfe Center for the Arts at Bowling Green State University, Ohio. The installation is commissioned by Ohio State Arts Council - Percent for Art Program, Snøhetta Architects and BGSU.


Title: Eternal
Size : 28 x 86 ft
Medium: Photographic C-Prints, Plexiglas and Aluminum Brackets
The piece consists of 39 panels total, 71 1/4 inches x 94 inches with 2 inches between each panel.


Opening of building: December 9th 2011


The Wolfe Center for the Arts is designed by Snøhetta Architects, NYC


Wolfe Center for the Arts, Designed by Snøhetta Architects, NYC


BGSU Wolfe Center for the Arts Lobby,  39 Panel Mural on left, Mural located above staircase is entitled Horizon B4



Sunday, July 10, 2011

Exhibition Review in Morgenbladet July 8 2011 by Tommy Olsson

Exhibition Review in Morgenbladet July 8th 2011 by Tommy Olsson
En blå stemme?
Farger finnes ikke, vi lever våre fattige liv i mørke.

Så, for å gå tilbake litt; jeg anbefalte vel denne for en eller to eller syv uker siden, av ren intuisjon mer enn noe annet. Eller kanskje det var en ekko fra tidligere røde monokromer et sted i bakhodet som var
avgjrende? Spiller ingen rolle – det blir uansett noe ganske annet enn man tror når man virkelig oppsøker det.
Anne Katrine Senstad har bygget opp utstillingen med verk fra to nokså forskjellige serier av arbeider. The Pink Projectsom består av en serie nesten monokrome fotografier (jeg tror det er fotografier,
de oppfører seg i hvert fall sånn, selv om de i grunnen adresserer maleriets selve fundament; fargen). Dette gir oss ordet «Red» i utstillingens tittel. Ved siden av dette en serie portretter av norske kvinner
i forskjellige aldrer – ofte i bunad – under tittelen The Norwegians – Women. Dette gir oss like selvfølgelig ordet «Her» i utstillingens tittel. Da gjenstår ordene «Is», «Name» og et spørsmålstegn. Er navnet hennes «Rød»? Bortsett fra at jeg har en venninne som opererer under pseudonymet «Red» på
Facebook kan det virke som dette hinter til en ganske utbredd oppfatning rundt hva fargene representerer eller hva vi lar de representere. Egentlig finnes det ikke farger, og vi lever våre fattige liv i totalt mørke der vi krabber rundt i et permanent  skiftningene i prismet finner sted er det fort gjort å tillegge nyansene betydninger som ikke nødvendigvis er fundert i noe annet enn en emosjonell respons. Og det er ikke særlig til å stole på, så da ender du opp med rødt som stoppsignal, samtidig som det får representere alt fra sinne til kjærlighet via et mareritt av blod og jordbær.

På puten. Det er selvfølgelig ikke det som skjer her, der flatene legger seg tett opp mot den mer stille grenen av abstrakt ekspresjonisme som best representeres av Mark Rothko. Dette dreier seg overhodet
ikke bare om rødt, eller rosa, men hele malerskrinet – selv om det fremst er primærfargene som blir observert. I videoprojeksjonene Colour Kinesthesia og Colour Synesthesia, plassert i 45 graders
vinkel fra hverandre i et hjørne, med sitteputer på gulvet for publikum (selvfølgelig bare meg, og ingen annen, en solsenkt tidlig ettermiddag i Bergen) skifter disse fargene i ultrarapid og gir ikke noen unødvendig informasjon fra seg, siden den uansett ikke finnes.
Der jeg sitter på puten og funderer over hvordan jeg i alle dager skal klare å reise meg opp igjen noensinne legger jeg spesielt merke til lydbildet. Det er, selvfølgelig, monotont og brummende, og ville fort fått meg til å grine og mislike i håpløs fortvilelse hadde det ikke vært for at det er nok komplekst og gjennomført til at det skal løfte seg over den gjengse standardlyden til nær sagt hvert eneste meditativt videoarbeid som er produsert noensinne. Det viser seg at en gammel helt står bak denne lyden; JG Thirlwell, for noen bedre kjent som Foetus, mannen som under 1980 tallet ga desperat industriell kakofoni en struktur få av hans samtidige var i nærheten av. Selvfølgelig måtte det til noen av det kaliberet for å ikke ødelegge hva som i utgangspunktet faktisk bare er litt gult, blått og rødt i poetisk
bevegelse.
Så vidt friksjon. Portrettene av de norske kvinnene er så klart noe ganske annet, men legger seg også komfortabelt til rette i en godt definert tradisjon. Spørsmålet blir, i forhold til begge disse seriene, om
det egentlig er litt for komfortabelt. Her kan det uansett se ut til at det er denne nå litt daterte fikseringen ved det norske som atter en gang resirkuleres en ekstra runde, idet bunader passerer revy. Men det er og noe tidstypisk ved denne iscenesettelsen – de står ute i en skog og ser oftest rett inn i kamera. En av dem mener jeg å ha truffet for ikke så lenge siden. Men kan slike bilder løsrive seg fra den nostalgien som ser ut til å følge med alt som lukter av nasjonal identitet? Det «norske»  ser som oftest ut til å sitte fremst i
presentasjonsformen, eller lett gjenkjennelige visuelle koder. Men det som virkelig forstyrrer, og derfor også vekker min genuine interesse, er kombinasjonen.
Utstillingen gjør med dette grepet rede for to distinkte strategier innenfor den samtidige kunstdiskusjonen, som hver for seg graviterer ned mot et nullpunkt innenfor sitt eget avgrensede – eller ok, muligens ubegrensede når vi forholder oss til fargeflatene for hva de er heller enn hva de sier oss innenfor institusjonens vegger – univers. Så langt fra hverandre at det bare så vidt oppstår en friksjon ved
møtet, bare akkurat nok til å utfordre en nerve bak øyeeplet til den som ikke er fargeblind. Og akkurat nok til at du skal notere så vel farger som ansikter med et litt mer oppgradert blikk når du går ut i den solstenkte byen etterpå. Vi får vel se hvor lenge det varer. Solbrillene må jo uansett på igjen.
tommy olson



Komplekst: Anne Katrine Senstads The Pink Project følges av et brummende lydspor.

Sunday, July 3, 2011

Art critic Tommy Olsson's recommendations - Morgenbladet Newspaper


Olsson anbefaler
Tommy Olsson gir deg hver uke sine kunstanbefalinger.
Morgenbladet 24 Juni 2011



Anne Katrine Senstad Is Her Name Red? 
Stiftelsen 3,14, Bergen
Rødt er en jentefarge, det vet man jo. Selv fikk jeg dette gnidd inn av min far da han foraktfullt omtalte en arbeidskollega som hinsides femi, siden denne ikke bare hadde blitt sett i byen med en paraply(!), men på toppen av alt hadde valgt seg en paraply som var rød! Dette, skjønte jeg, var fryktelige ting, og selv når jeg bodde i Bergen brukte jeg bare paraply når det ble tvunget på meg, og en gang i en kritisk fortid så ... nei, jeg vil fortsatt ikke tenke på det. Men, altså, en farge er jo aldri bare en farge i denne verden der vi tilskriver de minste nyanser betydninger som ikke nødvendigvis fantes der før oss. Og rødt er aldri bare rødt heller, hvis du nå innbilte deg det. Regner med en koloristisk sjokkterapi her.

Friday, July 1, 2011

Review of exhibition Is Her Name Red? - Kunstkritikk July 1- 2011


Nasjonens farge?


Anne Katrine Senstad, Colour Synesthesia Variation I & II og Colour Kinethesia, installasjonsfoto. (Foto: Arne Skaug Olsen.)
IAnne Katrine Senstads utstilling forsøker hun seg på en sammenføring av fenomenet farge med nasjonsidentitet, eller snarere av farge som utgangspunkt for erfaring av en slik identitet. Videoverket Colour Kinesthesia and Colour Synesthesia – Variation I and colour Synesthesia, Variation II er veiledende for utstillingen i så måte. Begrepet kinestesi betegner kroppens evne til å oppfatte sin egen plassering i rom gjennom bevegelse, mens synestesi betegner en kognitiv erfaring av korrelasjon mellom forskjelligartede fenomener. Tittelen antyder sterkt at farge er et materiale Senstad bruker for sette betrakteren i bevegelse, både fysisk og mentalt. Det som beveger betrakteren sterkest er allikevel kanskje lydsporet komponert av J G Thirlwell. Det gamle bankhvelvet verket vises i settes i bevegelse når de forskjellige frekvensene resonnerer i videorommets vegger, noe som skaper en erfaring av kroppslig stilstedeværelse som oppleves mer umiddelbar enn de visuelle arbeidene.

Anne Katrine Senstad, fra The Pink Project.
The Pink Project består av en serie fotografier av ulike graderte fargeflater. Utover å være glossy godteribilder skriver de seg inn i en representasjons-problematiserende praksis. Det optisk fangede og kjemisk fikserte fotografiet står i en særstilling når det brukes abstrakt eller nonfigurativt; det kan aldri løsrive seg fullstendig fra link til verden, slik maleriet kan. Bildene fremstår som krysninger mellom to representasjonsregimer. Det fotografiske med sitt avtrykk av verden på den ene siden, og fargesynestesien som skal fremkalle arbitrære men konsistente assosiasjoner hos betrakteren på den andre. Det er i hvert fall meningen, men spørsmålet er om man som betrakter er med på spillet eller om man blir stående på utsiden. Bergen er en så liten by at byoriginalene preger bybildet. En av disse går under navnet Fargedamen. Hver dag har for henne en egen farge, og derfor kler hun seg utelukkende i gult den ene dagen, grønt den andre, rødt den neste. Fargedamen ville kanskje vært den rette til å anmelde denne utstillingen. For besøkende med dårligere utviklede synestetiske evner risikerer prosjektet å bli både for cerebralt, banalt og kitchy på samme tid.

Anne Katrine Senstad, fra The Norwagians. Sara Marielle Gaup.
The Norwegians er en serie med fotografiske portretter av norske kvinner, vist som et slideshow. De fleste modellene er fotografer med en temperert natur som bakgrunn, i parker eller hager, noen mot hvit bakgrunn. Både formalt og i tittelen er det en tydelig link til August Sander, som med Menschen des 20. Jahrhunderts skapte en katalog over mellomkrigstidens tyske befolkning. Portrettene iThe Norwegians er stort sett av kulturarbeidere, men også politikere, embetskvinner, militære, forskere, atleter i forskjellige typisk norske kostymer. Felles for de alle er at de er en del av en post ‘68 generasjon kvinner som på hvert sitt vis framstår som gode forbilder, et minste felles multiplum av kvinnelig, urban, borgerlig og kulturell middelklasse med ambisjoner.
Det springende punktet er om de abstrakte arbeidene i utstillingen bidrar til det potensielt kritiske prosjektet den figurative delen av utstillingen legger opp til. Fargearbeidene framstår i denne sammenstillingen som mindre komplekse enn portrettene, men også som mindre akutt viktige. The Norwegians er en hyllest til den kulturelle middelklassens kvinner, men tilbyr også et kritisk blikk på de nasjonale symboler og kulturelle koder som kjennetegner dem. I utstillingens tittel refereres det til et henne som muligens har rød som farge, og i teksten som følger utstillingen er den underliggende påstanden at Norges farge er rød. Dette spørsmålet trekker utstillingen opp fra den kognitiv-emosjonelle bakevja og inn i en mulig sosial og politisk kritikk av nasjonalt selvbilde, og den type kritikk kan vi aldri få for mye av i en tid hvor Norge er i krig og den borgerlige offentligheten forvitrer.