Friday, September 2, 2011
Thursday, September 1, 2011
UTSIKTEN KUNSTSENTER
ANNE KATRINE SENSTAD - KINESTHESIA IN KVINESDAL
Utsikten Kunstsenter
Oct 9th – December 11th 2011
www.utsiktenkunstsenter.no
A multi channel video installation at Utsikten Kunstsenter located in Kvinesdal in a fjord on the west coast of Norway.
Four channel surround sound by J G Thirwell. The main exhibition will contain the works Colour Kinesthesia, Colour Synesthesia Variation I and II, 2010 and Kinesthesia for Saint Brigid, 2011 - music by J G Thirlwell. Showing in the interior project room; The Locker Plant Projections, 2011 with music by Thirlwell and The Venus Chapter, 2011 with music by St Cecilie.
Monday, August 29, 2011
Galleri Svae
Opening Reception September 17th, 2011
KINESTHESIA FOR SAINT BRIGID
Anne Katrine Senstad
Single Channel HD Video
Music composed by J G Thirlwell
September 17th - October 10th 2011
Galleri Svae
Kauffeldts plass 2
2815 Gjøvik
Ph : + 47 61 17 30 05
Friday, August 26, 2011
The Venus Chapter
A video work by Anne Katrine Senstad
Music by St Cecilie
In collaboration with AdrinAdrina
4 Channel Surround Sound
6.56 min
Edition of 6
© AKS 2011
Thursday, August 25, 2011
Public Art Commission - Wolfe Center for the Arts
Title: Eternal
Size : 28 x 86 ft
Medium: Photographic C-Prints, Plexiglas and Aluminum Brackets
The piece consists of 39 panels total, 71 1/4 inches x 94 inches with 2 inches between each panel.
Opening of building: December 9th 2011
The Wolfe Center for the Arts is designed by Snøhetta Architects, NYC
Wolfe Center for the Arts, Designed by Snøhetta Architects, NYC |
BGSU Wolfe Center for the Arts Lobby, 39 Panel Mural on left, Mural located above staircase is entitled Horizon B4 |
Sunday, July 10, 2011
Exhibition Review in Morgenbladet July 8 2011 by Tommy Olsson
Exhibition Review in Morgenbladet July 8th 2011 by Tommy Olsson
En blå stemme?
Farger finnes ikke, vi lever våre fattige liv i mørke.
Så, for å gå tilbake litt; jeg anbefalte vel denne for en eller to eller syv uker siden, av ren intuisjon mer enn noe annet. Eller kanskje det var en ekko fra tidligere røde monokromer et sted i bakhodet som var
avgjrende? Spiller ingen rolle – det blir uansett noe ganske annet enn man tror når man virkelig oppsøker det.
Anne Katrine Senstad har bygget opp utstillingen med verk fra to nokså forskjellige serier av arbeider. The Pink Project, som består av en serie nesten monokrome fotografier (jeg tror det er fotografier,
de oppfører seg i hvert fall sånn, selv om de i grunnen adresserer maleriets selve fundament; fargen). Dette gir oss ordet «Red» i utstillingens tittel. Ved siden av dette en serie portretter av norske kvinner
i forskjellige aldrer – ofte i bunad – under tittelen The Norwegians – Women. Dette gir oss like selvfølgelig ordet «Her» i utstillingens tittel. Da gjenstår ordene «Is», «Name» og et spørsmålstegn. Er navnet hennes «Rød»? Bortsett fra at jeg har en venninne som opererer under pseudonymet «Red» på
Facebook kan det virke som dette hinter til en ganske utbredd oppfatning rundt hva fargene representerer eller hva vi lar de representere. Egentlig finnes det ikke farger, og vi lever våre fattige liv i totalt mørke der vi krabber rundt i et permanent skiftningene i prismet finner sted er det fort gjort å tillegge nyansene betydninger som ikke nødvendigvis er fundert i noe annet enn en emosjonell respons. Og det er ikke særlig til å stole på, så da ender du opp med rødt som stoppsignal, samtidig som det får representere alt fra sinne til kjærlighet via et mareritt av blod og jordbær.
På puten. Det er selvfølgelig ikke det som skjer her, der flatene legger seg tett opp mot den mer stille grenen av abstrakt ekspresjonisme som best representeres av Mark Rothko. Dette dreier seg overhodet
ikke bare om rødt, eller rosa, men hele malerskrinet – selv om det fremst er primærfargene som blir observert. I videoprojeksjonene Colour Kinesthesia og Colour Synesthesia, plassert i 45 graders
vinkel fra hverandre i et hjørne, med sitteputer på gulvet for publikum (selvfølgelig bare meg, og ingen annen, en solsenkt tidlig ettermiddag i Bergen) skifter disse fargene i ultrarapid og gir ikke noen unødvendig informasjon fra seg, siden den uansett ikke finnes.
Der jeg sitter på puten og funderer over hvordan jeg i alle dager skal klare å reise meg opp igjen noensinne legger jeg spesielt merke til lydbildet. Det er, selvfølgelig, monotont og brummende, og ville fort fått meg til å grine og mislike i håpløs fortvilelse hadde det ikke vært for at det er nok komplekst og gjennomført til at det skal løfte seg over den gjengse standardlyden til nær sagt hvert eneste meditativt videoarbeid som er produsert noensinne. Det viser seg at en gammel helt står bak denne lyden; JG Thirlwell, for noen bedre kjent som Foetus, mannen som under 1980 tallet ga desperat industriell kakofoni en struktur få av hans samtidige var i nærheten av. Selvfølgelig måtte det til noen av det kaliberet for å ikke ødelegge hva som i utgangspunktet faktisk bare er litt gult, blått og rødt i poetisk
bevegelse.
Så vidt friksjon. Portrettene av de norske kvinnene er så klart noe ganske annet, men legger seg også komfortabelt til rette i en godt definert tradisjon. Spørsmålet blir, i forhold til begge disse seriene, om
det egentlig er litt for komfortabelt. Her kan det uansett se ut til at det er denne nå litt daterte fikseringen ved det norske som atter en gang resirkuleres en ekstra runde, idet bunader passerer revy. Men det er og noe tidstypisk ved denne iscenesettelsen – de står ute i en skog og ser oftest rett inn i kamera. En av dem mener jeg å ha truffet for ikke så lenge siden. Men kan slike bilder løsrive seg fra den nostalgien som ser ut til å følge med alt som lukter av nasjonal identitet? Det «norske» ser som oftest ut til å sitte fremst i
presentasjonsformen, eller lett gjenkjennelige visuelle koder. Men det som virkelig forstyrrer, og derfor også vekker min genuine interesse, er kombinasjonen.
Utstillingen gjør med dette grepet rede for to distinkte strategier innenfor den samtidige kunstdiskusjonen, som hver for seg graviterer ned mot et nullpunkt innenfor sitt eget avgrensede – eller ok, muligens ubegrensede når vi forholder oss til fargeflatene for hva de er heller enn hva de sier oss innenfor institusjonens vegger – univers. Så langt fra hverandre at det bare så vidt oppstår en friksjon ved
møtet, bare akkurat nok til å utfordre en nerve bak øyeeplet til den som ikke er fargeblind. Og akkurat nok til at du skal notere så vel farger som ansikter med et litt mer oppgradert blikk når du går ut i den solstenkte byen etterpå. Vi får vel se hvor lenge det varer. Solbrillene må jo uansett på igjen.
tommy olson
Komplekst: Anne Katrine Senstads The Pink Project følges av et brummende lydspor.
Sunday, July 3, 2011
Art critic Tommy Olsson's recommendations - Morgenbladet Newspaper
Olsson anbefaler
Tommy Olsson gir deg hver uke sine kunstanbefalinger.
Morgenbladet 24 Juni 2011
Anne Katrine Senstad Is Her Name Red?
Stiftelsen 3,14, Bergen
Rødt er en jentefarge, det vet man jo. Selv fikk jeg dette gnidd inn av min far da han foraktfullt omtalte en arbeidskollega som hinsides femi, siden denne ikke bare hadde blitt sett i byen med en paraply(!), men på toppen av alt hadde valgt seg en paraply som var rød! Dette, skjønte jeg, var fryktelige ting, og selv når jeg bodde i Bergen brukte jeg bare paraply når det ble tvunget på meg, og en gang i en kritisk fortid så ... nei, jeg vil fortsatt ikke tenke på det. Men, altså, en farge er jo aldri bare en farge i denne verden der vi tilskriver de minste nyanser betydninger som ikke nødvendigvis fantes der før oss. Og rødt er aldri bare rødt heller, hvis du nå innbilte deg det. Regner med en koloristisk sjokkterapi her.
Subscribe to:
Posts (Atom)