TIME BEYOND PLACE in Minerva Oct 2, 2017

Full story in Minerva

Norske Anne Katrine Senstad har startet et kvinnelig kunstnerkollektiv i Saudi-Arabia.

Av Ingebjørg Sofie Larsen. 

Samme uke som den saudi-arabiske kongen bestemte at landets kvinner skal få lov til å kjøre bil, tar den norske kunstneren Anne Katrine Senstad med seg saudi-arabiske kvinners kultur til Galleri K4 i Oslo. 

Senstad retter oppmerksomheten mot en tradisjon som – nettopp fordi den har vært forbeholdt kvinner – har hatt begrenset status og oppmerksomhet i hjemlandet. 

Det dreier seg om de kunsttradisjonene som i stor grad utføres i hjemmet eller som dugnad: tekstil, tradisjonelt kunsthåndverk og veggmalerier.

I to perioder i 2016 og 2017 har Senstad oppsøkt den saudi-arabiske regionen Asiri, et fjellområde som ligger 3000 meter over havet på grensen til Yemen.

– Asiri er kanskje den regionen i landet som er mest kjent for å ha et rikt kulturliv. Mange av de mest kjente saudiske kunstnerne kommer herfra, forteller hun til Minerva.

– Den har levende tradisjoner for både musikk og brukskunst, alt fra tekstiler til veggdekorasjoner. Kulturen er beduinsk, og kunsten er en viktig del av folks identitet.

I prosjektet har Senstad koblet sammen tre kvinnelige kunstnere med tilknytning til området: 

Zahrah Alghamdi, som er basert i Jeddah, er kanskje Saudi-Arabias mest kjente kvinnelige kunstner. Hun lager skulpturelle installasjoner inspirert av asirisk arkitektur.

Dr Zarah Alghamdi's sculpturelle installasjoner. Foto: Anne Senstad

Performancekunstneren Ghada Da, basert i Dubai, deltok også i Senstads prosjekt. Hun laget en performance i Asir-ruinene fra 600-tallet, i dialog med ruinenes karakteristiske asiriske veggmalerier som nå er i ferd med å bli utslettet.  

Ghada Da's performances ble laget i dialog med 600 år gamle veggmalerier som nå er i fed med å forsvinne. Foto: Anne Senstad

– Brukskunst er kvinnelig, men kanskje fordi det har alltid vært kvinner som har laget den, har den ikke blitt sett på som kunst før helt nylig.

– Tanken bak prosjektet er først og fremst å vise frem kvinnene bak tradisjonene, forteller Senstad. Brukskunst er kvinnelig, men kanskje fordi det har alltid vært kvinner som har laget den, har den ikke blitt sett på som kunst før helt nylig. Derfor ser ikke den eldre generasjon på seg selv som kunstnere, men de yngre har begynt å gjøre det, fortsetter hun. 

– En kollektiv kultur

Senstad forteller at en gjensidig utveksling av erfaringer har vært viktig for prosjektet.
– På min side utfordret kvinnene jeg møtte i landsbyen til å finne og dyrke en personlig frihet i uttrykket, forteller hun. Vi diskuterte ulike metoder for å eksperimentere, og introduserte nye fargekombinasjoner, mønstre og komposisjoner. Det å fornye det tradisjonelle, som ofte handler om å kopiere, og tillegge det en personlig individuell kunstnerisk identitet, var ukjent for flere, sier hun.

Qut workshop med Anne Senstad og Jameela Mater. Foto: Anne Senstad

Møtet med den kollektive kulturen har vært en av de viktigste erfaringene for henne selv, forteller hun.

– I Asiri-kulturen er tanken om det individuelle såpass fjern at hvis du går alene, er det litt rart – du må hele tiden vise andre tillit og at du er til å stole på. Man har en naturlig gruppetilhørighet, og blir man innlemmet i en gruppe, er det som å være med i en utvidet familie. 

– For meg har det vært sunt å utsette meg for det kollektive på en helt annen måte enn når jeg forholder meg til min egen omgangskrets, forteller hun, og understreker at opplevelsene i den mer urbane og internasjonale byen Jeddah har mer til felles med vestlige metropoler både når det gjelder kunstsyn og kultur – noe som viser at Saudi-Arabia mer enn noe annet er fylt av kontraster. 

– Tradisjoner gir en ektehet

– Prosjektet ditt handler blant annet om å fremheve tradisjonenes rolle i møte med modernisering. Her hjemme har vi hatt en liknende debatt om norske verdier og norsk kultur, hvor noen er redde for å miste det “norske» ved kulturen vår. 

– Det som er autentisk og har en ektehet ved seg, har utvilsomt stor verdi. Men jeg mener vi bør kunne være moderne mennesker samtidig. Likevel blir jeg litt sjokkert over hvordan mange, særlig unge, knapt har referanser til historien lenger. Det virker som man nærmest undertrykker sin egen historie.

Textile Topography installasjon av Anne Senstad. Foto: Nadine El-Khoury.

Senstad mener kulturtradisjonene står sterkere i det saudi-arabiske samfunnet enn det norske: 

– Selv om alt er i ferd med å moderniseres også der – de fleste er mer på nettet enn oss nordmenn, og den vestlige kulturen står sterkt i byene – er de fremdeles stolte av den tradisjonelle kulturen, særlig i mer rurale områder.

– Men hva kommer til å skje når globaliseringen kommer for fullt?

– Det er viktig å ta ansvar for å bevare tradisjonene, men jeg tror også vi må møte globaliseringen med å lete etter de menneskelige verdiene som vi har felles. Det er disse enkle, menneskelige fellesnevnerne jeg alltid forsøker å lete etter: Som da jeg møtte en saudisk honningbonde som aldri hadde sett blå øyne før. Først var han redd meg, men så fort vi greide å le av den samme spøken, var isen brutt. 

– Ingen vestliggjøring

Mye er i ferd med å forandre seg når det kommer til kvinners rettigheter i Saudi-Arabia, selv om det fremdeles er langt igjen: Landet scorer blant de laveste i verden når det gjelder rettigheter for kvinner, og myndighetene har fremdeles sterk kontroll over kvinnenes hverdag. 

Det å få muligheten til å kjøre bil, har saudiske kvinner ventet på lenge. Landet var det siste i verden som forbød jenter å kjøre. Det har vært flere aksjoner der kvinner har satt seg bak rattet i protest mot myndighetene. 

Når kongen nå har tillatt bilkjøring, er det blant annet har økonomiske grunner: Det er flere og flere kvinner som er i jobb, og landet trenger arbeidskraften. Skal man jobbe, må man jo kunne komme seg frem og tilbake til jobb. I sommer opphevet kong Salman for øvrig også forbudet mot gym for jenter på offentlige skoler, og et av landets største universiteter utlyste nettopp 4500 parkeringsplasser som kun skal være forbeholdt kvinner. 

Senstad forteller at hennes eget prosjekt har møtt lite kontrovers og kritikk i landet. Tvert imot har hun stort sett fått positive reaksjoner. 

– Jeg tror det er fordi prosjektet er feministisk på en måte som er hverken aggressiv eller kulturimperialistisk: tvert imot fremhever prosjektet landets egne kvinner og kunsttradisjoner. Det gjør det også lettere å navigere i de ulike saudiske miljøene.

– Nettopp fordi det er så mye som forandrer seg i Saudi-Arabia akkurat nå, føler jeg meg privilegert som får jobbe så tett på landet.

– Nettopp fordi det er så mye som forandrer seg i Saudi-Arabia akkurat nå, føler jeg meg privilegert som får jobbe så tett på landet, fortsetter hun. 

Forandringene skjer sakte, men de skjer, og de skjer innenfra. Utviklingen er ikke noen typisk “vestliggjøring”, sier Senstad, men skjer på egne premisser og er tro mot egen kultur.

Selv om Senstads tilnærming til arbeidet ikke har et eksplisitt feministisk uttrykk, er det ikke i seg selv feministisk å arbeide for og med kvinner i et land som Saudi-Arabia?

– Det er et annerledes syn på feminisme, forteller hun. Vi ber ikke om unnskyldning fordi vi er kvinner, og tradisjonene vi tolker er kvinnenes verk. Det feministiske ligger også i at vi er kvinner som lager kunst sammen, fordi kvinner generelt har en lavere status i kunstverdenen.

– Samtidig må kunsten ha kvalitet, helt uavhengig av hvilket kjønn den er laget av eller handler om. I så måte er ikke kjønn det viktigste, avslutter Senstad.

«Time Beyond Place» vises på K4 Galleri  6. oktober kl. 18-20 og 7. oktober kl. 15-17.